Frode Viken, Vinsjan på kaia og D.D.E.

foto: Marte A. Vannebo

foto: Marte A. Vannebo

Enhver som har oppholdt seg innenfor kongerike Norges grenser de siste 10 årene har ett forhold til D.D.E. Det er nesten umulig å holde seg nøytral til orkesteret. Enten elsker du-, eller så hater du dem. Bandet har tydeliggjort gapet mellom «musikkforståsegpåer´ne» i Akersgata, og folkets mening. Musikkjournalister som i perioder knapt gidda å lytta gjennom platene deres, som han journalisten som hevdet at E6 handlet om sjalusi. Vi andre vet bedre.

D.D.E. har siden 1993 fylt samfunnshus og festsaler. Bandet gir publikum det de er kommer for å få: gode festlåter, godt humør, Rai-Rai fart og go´stemning. 

Frode Viken, låtskriver og gitarist i D.D.E. slo gjerne av en prat med Frostingens utskremte medarbeider – som på midtsommerreise stoppet ved E6´n et sted i Nord-Trøndelag. 

Frosta er jo kjent for Frostapoteten. Hva er ditt forhold til poteter?

- Jo det skal jeg fortelle deg. Jeg har i likhet med veldig mange andre vokse opp med potet. Foreldrene mine mente at det ikke var skikkelig middag, om det ikke var potet til. Til og med når det var spagetti til middagen, så skull det vær potet å. Etterhvert har jeg lært at det er mye god potet. Ulike potetsorte, med ulik smak som passer til ulik mat.

Beste musikkminne som publikummer?

Æ e jo som potet´n når det gjeld musikk. he he. Du veit vi har turnert ganske mye siden 1993 så det har i grunnen blitt få muligheter til selv å dra på konserter. Noen har det jo blitt. Jeg vil trekke frem 2 opplevelser som jeg setter høyere enn alle de andre. Konsert med Jackson Browne. Han er en veldig anerkjent låtskriver. Låtene hans er «covra» av artister som Joan Baez, the Eagles, Linda Ronstadt, the Byrds med flere.

Så er det selvfølgelig konsert med Status Quo. Ingen hemmelighet at både Status Quo og the Eagles er band jeg setter svært høyt, i tillegg til Genesis i Peter Gabriel tiden. 

Beste musikkminne som artist?

- Beste musikkminne som artist er veldig vanskelig. Vi er så heldige at vi har spilt mange gode konserter med fantastiske publikum. Hver eneste konsert er en unik opplevelse.  Å det er helt ulikt å spille på store arenaer som Trondheim Torg, noe vi gjorde for noen år siden. Da vi speida ut fra scenen så var det folk overalt. I hver en krok og hver en sidegate av torget. Munkgata opp til Domkirka var smekkfull ned mot Ravnkloa likeså, det var folk helt bort til Prinsenskrysset. Det var noen som sa at det var 40000 publikummere på den konserten. Jeg har ikke fått det bekreftet. Men det jeg vet, er at jeg ikke så en asfaltflekk i noen av de gatene rundt støtta i sentrum av by´n – det sto folk overalt.

Så har du klubbkonsertene hvor publikummet er mye tettere på og lokalet er tettere. Alt er tettere faktisk, du kan ta å føl på stemninga. Publikum syng nesten høyer enn Bjarne Brøndbo. Da er det nok Rockefeller som stikk av med kaka gitt. Helt utrolig opplevelse det å.

Hva var det som startet din karriere som musiker?

Som 15 åring tok jeg konfirmasjonspengene mine og kjøpte meg gitar. Å det gikk ikke mange månedene før jeg fastslo at det var musiker jeg skulle bli. Jeg spilte sammen med en kompis hver eneste dag i den tia. Dager ble til måneder, måneder ble til år. Hver eneste dag i de årene utfordra vi hverandre med nye ting. Vi spilte. Vi hadd det trivelig. Å da utvikla vi oss, begge to.

Jeg har alltid skrevet mye musikk, også i den tiden laga jeg mange låter. Men det var på engelsk det gikk i da. Rai Rai skrev jeg i 1974 som 19 år gammel ungutt. Men da het den «I belive». Den låten var altså med i skrivebordet fra var 19 år. Så vart den oversatt – «I belive» ble til «Rai Rai» og låten vart gitt ut i 1993 – 19 år senere, morsomt.

Jeg slutta på skolen på eksamensdagen på videregående. Jeg tok ikke eksamen. Nettopp fordi at jeg ikke ønsket å ha noe å «falle» tilbake på. Men så er det klart at jeg har vært innom mang ulike yrka i tiden frem til vi brøt igjennom med D.D.E. i ´93. For meg har det nok alltid vært snakk om at jeg bare måtte drive med musikk, noe annet var ikke noe alternativ.

Noen spesiell hendelse som gjorde at du skjønte at – nå skjer det?

Ja, jeg husker ganske godt når jeg forsto«No starte det». Jeg har hele tiden hatt en rettesnor. Jeg har vært overbevist om at hvis jeg selv liker det jeg skriver, så var jeg sikker på at det var flere i rundt meg som også kom til å like det. Det har vært min mal. Så da husker jeg at jeg hadde fått teksten til «Vinsjan på kaia» tilsendt av Idar Lind. På den kvelden og den natta så satt jeg på «kontoret» mitt å jobba med melodi til teksten. Utpå natta så kom melodien til meg, å da vart det jubel. Da forsto jeg at her har vi virkelig noe. Nå har det seg slik at «kontoret» mitt, var også soverom til min kone og min datter på 4 år. Så jubelen sto ikke i taket, men det ble en stille jubel.

Ja, det er jo utrolig da. 16. mai i år så blir akkurat den låten kåret av Dagsavisen og deres musikkredaksjon Nye Takter til norges nye nasjonalsang. Ka si du om det?

Det er klart at det varmer veldig. Å at låten har gått fra å bli «slaktet» av kritikerne rundt omkring til at den nå, 22 år senere, blir kåret til norges nye nasjonalsang. Det varmer ekstra. Det betydde at den følelsen æ hadd den natta når æ fant melodien, ikke var helt ut på jordet alikevel.

Endeløse timer på veien, spilling i alt fra samfunnshus til festsaler. Hva holder motivasjonen oppe?

Det er konsertene. Ikke noe tvil. Møtet med publikummet vårt. Den energien vi får når vi står på scenene rundt omkring i det langstragte landet vårt, deri ligger motivasjonen.

For det kan virk litt trasig nån gang når vi riste og sleng bak i bussen rundt omkring på Europaveia, fylkesveia og kommuneveia. Men da går det en liten en i oss som si «vi ska no ihvertfall ikke reis hit forgjeves, vi ska lever en skikkelig bra konsert».

9 år sia sist dokk spælt nede i Småland. Mang har spurt etter dokk, og nesten bedt på sine knær. Har dokk en hilsen til frostingan? 

Avslutningvis: har du en hilsen til Frostingene?

Ja det har vi. Ikke kom på tom mage. Spis dokk go å mett, gjerne på potet. Så ska vi sørge for at det bli «Rai Rai fart».

Du kan like det eller ikke. Det blir liv på lokalet når D.D.E. spiller. Tekstene handler om situasjoner mange kan kjenne seg igjen i. Om det er banalt? Vel, det får være opp til hver enkelt. Det som er sikkert er at publikum tar aldri feil.

 

Det er stengt for kommentarer.