Becca er sulten på mer

Becca

Becca

Det er travle tider for artisten Becca. Vi har i lang tid forsøkt å fått spikret en avtale med frk Lakenskrekk, endelig klarte vi det. På flyplassen, på vei til Praha på spilleoppdrag. Det ironiske i hele situasjonen er at årsaken til at Becca ikke kom på Frosta Fjordfestival for 2 år siden, er årsaken til at vi i dag fikk en prat. Kanskje det er skjebnens måte å si «hallo» på? Fly forsinkelser er i alle fall nøkkelordet. Etter innsjekk av alt for mye bagasje, og sikkerhetsklarering opp til flere ganger på kun få timer. På en litt skurrete mobiltelefonlinje får vi tatt praten vil begge i lengre tid har forsøkt å få til.

Har du vært på Frosta tidligere?

– nei, jeg har aldri vært på Frosta. Jeg skulle jo vært der for 2 år siden, men da som no var det et fly som forhindret meg fra å kunne reise dit jeg ønsket til den tiden jeg ville. I år kommer jeg på Frosta. Skal sørge for at jeg holder meg innen landets og fylkets grenser den helga. Jeg kommer garantert.

Frosta er jo kjent for frostapoteten. Hva er ditt forhold til poteter?

Jeg hører hun ler ganske høyt i telefonluren. – Jeg kommer jo fra Kvikne, sier hun. På Kvikne har vi kviknepoteten vet du. Så jeg har et nært forhold til poteter. Husker at vi plukket poteter på høsten. Poteter spiser vi nordmenn til alt og alle anledninger. Poteter hører liksom med det.

Hva er ditt beste musikkminne som publikummer?

Svaret kommer spontant. – jo, det er når jeg var syv år gammel og satt på Kvikne hotell. Kviknegutta spilte på hotellet.

Beccas bestefar, far og mor spilte i Kviknegutta. Becca lå sågar i mors liv når bandet spilte inn CD´n «Kviknegutta». Hun har et nært forhold til orkesteret med andre ord.

– akkurat denne dagen hadde jeg fått lov av mamma å få være med. Jeg skulle få lov til å høre dem på begynnelsen av kvelden. Deretter var det rett hjem og i seng. Mamma la merke til at jeg kunne tekstene på alle låtene. Så plutselig foreslo hun at jeg skulle få opp på scenen og synge «leende gullbruna ögon». Som syvåring var det kjempestort å få stå der sammen med orkesteret å synge. Folket samla seg foran scenen, de knipsa bilder og det var et lite blitsregn foran scenen på Kvikne hotell den kvelden. Jeg husker opplevelsen tente en gnist i meg. Et sterkt ønske om å stå på scenen var tent. Jeg ville veldig gjerne få være med mer. Men mamma var fornuftig å satte ned foten. Det var ikke aktuelt å få være med på dansefest å spille før jeg var konfirmert. Så mitt beste minne som publikummer er altså fra når jeg selv sto på scenen for første gang.

Hva med ditt beste minne som artist?

Det er helt klart den dagen jeg ga ut min første CD – «Såmmår i bøgda». Å få gitt ut egen CD var noe jeg hadde sett frem til i lang tid. Kanskje siden den gangen på scenen på Kvikne hotell. Når jeg fikk plata og holdt den for første gang. Ja det var et sterkt øyeblikk og da var det ikke fritt for at gledestårene trilla. Det største øyeblikket i min profesjonelle karriere som musiker.

Nå er du en etablert artist, var det en spesiell hendelse som gjorde at du forsto – «nå skjer det»?

Jeg forsto det ganske raskt etter jeg slapp første CD´n, da jeg måtte si opp min faste jobb i Rissa kommune. Jeg jobbet som nattevakt i hjemmetjenesten. Men etter CD´n kom, så fikk jeg såpass mange spillejobber at jeg måtte ta et valg. Enten satse på musikken og si ja til spillejobbene, eller legge det på hylla. Nå har jeg masse spillejobber, men har ikke slutta helt med å jobbe i helsevesenet. Det er viktig for meg å ha noe annet å drive med i tillegg. Se at livet kan være så mangt. Å jeg henter mye inspirasjon og glede i det å jobbe i nærkontakt med mennesker som trenger hjelp i hverdagen.

Mye reising byr på mye venting. Timesvis i buss. Ulike forhold på ulike spillejobber. Hva holder motivasjonen oppe?

– Det som motiverer meg er å se til de folka som har jobbet i bransjen i mange år. Som Stage Dolls, D.D.E. eller Postgirobygget. Ser den mengden med folk de trekker frem til scenen. Låtene deres som blir sunget av tusentalls mennesker. Det er magiske øyeblikk, og dit har jeg også lyst til å nå. Låten «Såmmår i bøgda» ble raskt ganske populær, så en liten smakebit på disse øyeblikkene har jeg da fått. Men jeg er sulten på mer.

Har du en hilsen til Frostingene?

Ja, det har jeg. Jeg skal love der plaster på såret for at jeg ikke kom sist. Nå skal jeg både spille på Frostadagen, slik at de som ikke er gamle nok til å komme inn på Frosta Fjordfestival skal få høre oss. Så skal vi også spille på lørdagskvelden. Vi skal kjøre på med et forrykende show. Det er bare å glede seg, det gjør ihvertfall jeg.

Det er stengt for kommentarer.